heleneikina

Nå, akkurat nå om 51 dager er hjemme i Trondheim, om man ser bort fra tidsforskjellen... På denne tida for ett år siden løp jeg gate opp og gate ned med visumpapirer og vaksiner, leste side opp og side ned om Kina, venta spent på vertsfamilie, og venta like spent på å finne ut om det ble lærerstreik eller ei.Nå, ett år senere virker visumpapirer og vaksiner utrolig fjernt,jeg innser at om jeg så hadde lest 5 millioner ord mer om Kina, hadde jeg virkelig ikke vært en tanke nærmere å være forbredt på hva jeg kom til, og om det blir lærerstreik i år eller ei kunne jeg ikke brydd meg mindre om. men også på denne tida for ett år siden gikk det mye i mental pakking av kofferten min inne i hodet, samt reddselen for å si ha det til alle dere fantastiske mennesker der hjemme, og tror dere ikke de samme tankene har boret seg inn i hjernen min igjen... Hver eneste dag tenker jeg pakking! Av koffert og av sendinger jeg pent nødt blir nødt å sende per post. Og jeg gruer meg minst like mye til å si ha det til alle de fantastiske menneskene jeg har møtt her nede, som har gjort året mitt til en strålende 10' av ståkarakter. Da er vel vertsfamilien som står høyest. Åh, noen ganger skulle jeg ønske de kunne forstå norsk, så de kunne lese dette, men må vel heller sette meg ned å snekkre sammen noe på kinesisk før jeg drar, vet ikke hva godt jeg kan gjøre for de, etter alt de har gjort for meg, å latt meg være en av de!

Forskjellen på å dra fra Norge, og det å dra fra Kina nå er at for ett år siden var forventningene skyhøye, og spenningen minst like stor, for jeg hadde ingen formening om hvordan dette skulle gå. Jeg visste ikke om jeg skulle trives, om familien passet, om hjemlengselen skulle bli for stor, eller om utvekslig var tingen for meg, men jeg ser jo nå at dette var akkurat det jeg skulle gjøre i livet. Skulle følge drømmen, samma faen, og det har gjort vondt, legger ikke skjul på det, men fy søren det har vært godt å levd 5 måneder i solskinnsrus. Det har kommet dager der jeg faktisk har slått nummeret til AFS for å få de til å bestille hjemreisebilleten min på Early Return, men herregud, tenk på alle ferdigskrella ananasene på metrostasjonen for 9 kr for 3 stk. jeg hadde gått glipp av...

  
oh'hei for et stort bilde tenker du nå? Fint, for det samme gjør jeg! Blogg.no vil sikkert bare spare dere for øyekreft... Men fakta sant, kan man komme nærmere himmelen her på jorda, så gir jeg jammen meg finnerlønn!

Uansett, det som er annerledes når jeg nå pakker kofferten i hodet og alt det tullet der, er at jeg vet akkurat hva jeg skal hjem til. Og kom ikke her å si at Trondheim ikke er traust og kjedelig... Gi meg 10 dager, og jeg skal love jeg er drita lei, men jeg skal klare det, akkurat som jeg klarte å holde ut de værste dagene her borte. Også har jeg jo lært at det ofte er bedre og litt grønnere på andre sida, også ser det sabla bra ut på en jobb CV at jeg fullførte vidregående. Tror jeg ville fått lite bruk for kinesisken jeg kan bak kassa på Rimi. Og no offence for dere som jobber på Rimi, men dere kjenner uttrykket!

Når jeg dro til Kina visste jeg at de samme folka ville være der når jeg kom hjem, men når jeg nå drar, vet jeg ikke hvem jeg noen gang vil se igjen. Det er ikke så morsomt å tenke på...

Men hei og hopp! Jeg har 50 dager igjen, nesten 1/6 ligger foran meg, og ta meg på ordet når jeg sier jeg skal nyte tida, og spise ananas. 

Men skal jeg ta hintet om at jeg snart bør begynne å vende nesa nordover når klassen inviterer meg på min egen avskjedsfest, 50 dager før flyet letter fra Kina...?