heleneikina

Kjære alle dere søte mennesker som har fulgt denne bloggen gjennom året, nå kan jeg med glede og tristhet si at dette innlegget trolig vil bli det siste jeg skriver på denne bloggen. Jeg har rett og slett for mye som skal gjøres før jeg om 9 dager vender nesa mot Beijing, og to dager senere til fedrelandet vi alle er så glad i. Skal ikke legges skjul på at dette året har bringt med seg sine oppturer og nedturer, men alt i alt kunne ikke ting gått bedre! Kommer man under fremmedfrykten i Kina er virkelig livet her et at de mest eksotiske i verden vil jeg tørre å påstå. Kina er virkelig ikke bare sånn jeg forestilte meg, med drageutskjæringer på hustakene, kvinner i disse kinesiske kjolene og skyskrapere. Kina har noe i sjela somskaper en god atmosfære. Men husker når Kristin en gang på denne tiden i fjor sa at Kina for henne var disse millionvis med menneskene som sykler rundt med maske foran munnen. Der traff hun spikeren på hodet, og jeg har mange ganger ladd litt når jeg selv var den som sykla rundt med denne maska.

Det skal bli virkelig rart å dra fra alt og alle her nå,men jeg føler min tid er litt forbi. Jeg har gjort mitt for denne gang, og det er alt for mange gode mennesker som venter på meg der hjemme. Men jeg skal tilbake! Det er altfor mange plasser jeg har igjen å utforske.

Så, 26. juni setter jeg meg på flyet hjem til Norge, hjem til mor og far, sene kvelder og gode samtaler med venner, kos og hygge. Da begynner den lange ettertida, og oppsumeringa, historiefortellinga. Da skal jeg ta fram bilder, minner og blogg innlegg, og putte de inn i verdens fineste scrapbook, lese gjennom dagbøkene og se på bildet klassen gav meg i avkjedsgave :)  

Så inntill dere ser meg igjen, kan dere kose dere med noen bilder fra den siste tida:)

Check out China, Check in Norway...

Først og fremst vil jeg ønske alle Happy Children's Day! Jeg kan ikke tro at en så utrolig viktig dag ikke har nådd mine ører før, men om man bruker gode, gamle Wikipedia, så står jo ikke Norge en gang på lista over land som feirer denne dagen, men fra og med 2011 skal Children's Day bli feiret av meg i det minste. The international Children's Day er det egentlig bare de gamle Østblokk- landene som feirer, mens Norge for eksempel feirer gode, gamle 20. november, The Universal Children's Day. Mon tro hvorfor kommunist-Kina feirer 1. juni med kake, sang og dans... Men for barnerettighetsaktivisten Helene skal begge dager feires med kake og fest!

I dag er også International Exchange Student Day, som forøverig handler om å sette fokus på den utrolig flotte opplevelsen en utvekslingsstudent opplever. Så bra jeg tok meg litt ekstra ut på tredemølla, her ble det fort mye å feire!

Det var dagens historietime, nå over til det moderne samfunn of Helene Ruud.
Om dere tror at panikken over at jeg snart skal hjem kom og gikk, tok dere grundig feil! Jeg er liksom ikke særlig trist for at jeg skal dra, jeg føler meg litt ferdig og sliten, jeg er vel mer spent på hva som venter meg hjemme i Norge. Er kanskje ikke stort å få panikk av, så kanskje panikk ikke er helt det rette ordet, men da vet jeg ikke riktig hva som er det rette ordet jeg...

Som jeg skrev, jeg er litt ferdig med det som kalles utveksling nå. ingen tvil om at dette har vært et helt fantastisk år, med sine oppturer og nedturer, men jeg kjenner mentalt jeg er sliten nå. Jeg er klar for å komme hjem til mamma og pappa, vennene, Sloppy Joe (hinthint pappa! De nevnte det på "how I met your mother" forleden. Vann i munnen! men ikke det som står øverst på ønskelista, det er... biff med bernaise, maiskrem og fløtegratinerte poteter), PRESS, scootern, og ikke minst friheten.  Dere som har vært på reise med meg før vet hvordan jeg er, i likhet med mamma, når hjemreise begynner å nærme seg, da kan den egentlig bare komme. Liksom slik at jeg helst skulle vært hjemme i går. 

Trodde innlegget var langt nok nå? Veeel, jeg har et stort hjerte, med plass til så mangt og mange, og jeg kalte ikke innlegget savn for moro skyld. For det har jeg tenkt litt på de sist dagene, det der med savn.  For hvor har smerten og sorgen jeg hadde rundt savnet tidligere blitt av? Har jeg sluttet å savne, eller lært å leve med smerten? Jeg har i hvert fall ikke sluttet å savne, det merker jeg hver gang jeg ser igjennom bilder dere fantastiske mennesker legger ut på facebook. Kanskje har jeg sett at tida går for fort til at den skal brukes opp på savn. Det som en gang var, har vært, og for min del heldigvis kommer igjen. Jeg snakka med vertsmor for noen dager siden, og da kom det egentlig noen kloke ord utav meg om akkurat dette med sorgen. " Det var lettere å takle sorg når jeg dro fra Norge, for da visste jeg at om 311 dager ville jeg være tilbake, og alt og alle jeg savner vil være der, mens jeg tror sorgen for å forlate Kina nå vil sette dypere spor, den bringer med seg så mange uoppklarte spørsmål. Når vil jeg komme tilbake, hvem vil jeg møte igjen, hvem vil bli til gamle bekjentskaper, og hva venter meg i framtida? Ja! Det har absolutt gjort ting lettere å vite alle dere søte mennesker som tok dere tid til å svare mine brev, enten de kom fram eller ei, lese min blogg, si at dere savnet meg og ikke minst gleder dere til jeg kommer hjem. Jeg har absolutt savnet dere, men dere vet jeg i hvert fall jeg alltid har plass til i mitt hjerte, og da vil vi også alltid møtes igjen! Så får vi se med framtida, Kina og alt det der...

Og dere, vi begynte på 311, nå er vi på 26! :D

Siden jeg snart skal hjem og alt det der, er det mye rart som skjer oppi hodet mitt, men jaggu er det mye rart som skjer rundt meg og, og noe av det rare skal få være med hjem til Trøndelag. Bare for eksempel kommer hjem med en pc som er en "h" fattigere, for den har litt på en måte blitt borte på veien. Men pc'en er i hvert fall rundt regna 3000 bilder rikere, bilder av alt fra høner i bur, til koreanske pophelter. Skal bli en drøm når jeg skal jobbe meg gjennom alle disse, samt hele bloggen, og alt det rare av billetter og annet tøys jeg har samla opp gjennom året for å lage boka om mitt liv. Kanskje ikke boka om mitt liv,men kall det gjerne boka om starten på mitt liv, for fra nå av går dagene, drømmene og pengene mine mer og mer ut i verden. Utenom de to kjipe åra igjen på vidregående da. Men alt skal gå bra så lenge dere gode mennesker som bor i Trondheim, blir i Trondheim. Lov å drømme er det ikke det?!

Ja, jeg tar meg selv oftere å oftere til å drømme meg til India, Afrikanske land, Argentina, ja egentlig rundt i alle verdenshjørner. Jeg ser allerede opp og ned på muligheter til å studere i utlandet. Joa, Trondheim skal bli kos det igjen, men tipper to år til er litt nok. Sånn er livet mamma!

Ja, så det skjer her! Og der hjemme?

Starta dagen i dag med et utrolig koselig brev fra frk. Dahl, hvor det klages på at bloggen ikke oppdateres ofte nok, så her får dere noen bilder fra 16.-17. mai å henge øyna på en liten stund, inntil ideene bare popper opp i hodet igjen! Og for å gjøre dere nok en gang oppmerksom på det, jeg er hjemme 26. juni, altså om meget kort tid!



Som dere ser, lite is og bunad, men mye moro! :D

Håper dere alle hadde en fin 17. mai feiring


De beste bloggidéene jeg får, er gjerne når jeg sitter i taxien hjem mellom 01.00 og 02.00 på kvelden. Før blir for tidlig, og etter.. ja, det er en annen historie gjerne. I dag ble jeg til og med sittende fast i en ganske lang kø 01.15. Hvor i hutte huleste andre plasser enn i Kina finner man kø på en fire-felts vei 01.15? 

Idéen i dag var at jeg for en gang skyld ikke bare skulle snakke om meg selv, men kanskje skrive litt til dere kommende utvekslingsstudenter som kanskje leser denne bloggen. Så håper den gir litt svar :-)

Før avreise
som jeg har skrevet før, så er det umulig å forbrede seg på hvordan din hverdag i det nye landet vil bli. Om dere skal til USA f.eks, så finnes det minst 100 reiseblogger dere kan lese, men alle og en hver er på sin måte like unike som ditt skoleår i utlandet vil bli. Alle har sine ting som gjør livet annerledes enn de andres, akkurat som få har en helt lik opplevelse av skole i Norge. Men likevel kan det være lurt å forbrede seg på vær og klima, noen basic normer og hverdagslige ting. Jeg for min del kunne gjerne tenkt meg at jeg hadde lest litt mer om hvordan man kler seg i Kina, så hadde jeg unngått å blitt kalt slutty på skolen når jeg en sommerdag i fjor kom med singlet som viste skuldre... Ellers så hjelper det masse å mailveksle litt med vertsfamilien om normer, daglige rutiner og bare finne litt ut av hvem de er, før du drar. Gjør det mye lettere for alle parter, de kjenner deg litt, og du kjenner dem, samt de er allerede forbredt på alle de millioner av spørsmål du stiller i løpet av året.

Familie
Her kan det bli både full klaff, og totalt mismatch! Så lenge du gjør ditt beste for å få en god stemning vil det aldri bli noe nederlag om det er mismatch, og du må bytte familie. Mine råd når det kommer til å være en god utvekslingsdatter/sønn er først og fremst å være ærlig. Da vil de føle at de kjenner deg bedre, og at du respekterer dem. I tillegg, gjør som de sier! Ja, det kan være kjipt å måtte komme hjem klokken 19.00, men om du faktisk er hjemme i tide, og gjør som de sier, har jeg enda ikke sett en utvekslingsstudent som ikke har fått mer frihet. Alle familier tillater forskjellige ting, og jeg har vært utrolig heldige, men bare finn deg i deres regler. Og føles det rett er det ingenting i veien for at om du er litt uenig i at du bør være hjemme klokken 19.00, spør om du kanskje kan være ute til 21.00 en kveld. Da hjelper det gjerne å si hvorfor, så de vet at de kan stole på deg nok til å la deg være ute lengre. Og når de ser det funker bra, forsvinner kanskje innetider etterhvert. Tillit er nøkkelordet! 

Tilbring også tid med familien, for meg har det blitt middagene. Jeg føler kanskje ikke de bryr seg om jeg spiser ute, men middagen er en fin tid for alle parter å åpne seg og bli bedre kjent, få svar på spørsmål, og vise takknemlighet for at familien har åpnet sitt hjem for deg. For husk, du skal bli en del av familien, ikke bare låne en seng av de :)

Skole
Her er det mye opp til om du tar året tellende eller ikke. Er året tellende skal det gjerne være ganske likt et skoleår i Norge med tanke på innsats osv. Er ikke året tellende kan man velge å se litt bort fra alle fagene og fokusere på språk og sosiale kontakter. For mange som reiser til ikke-engelsk talende land, blir gjerne tida brukt til å studere språk, og da er det lettest å legge de andre fagene litt på hylla. Delta i timene for å vise dine medelever at du har mye av de samme forpliktelsene som de, eller at du gjerne ønsker å være mest mulig lik de, men for all del bruk timene på å studere språk, skrive dagbok, tegne, eller lese om du ikke forstår eller interesserer deg. Å delta i en time vil aldri være negativt! Utvekslingselever er gjerne litt fritatt fra noen av reglene på skolen, men prøv å følge de så godt det lar seg gjøre. Bruk skoleuniformen om du har det, delta i de timene det forventes av deg, rett og slett gjør ting mest mulig likt som andre. Men også husk at året skal bli en glede, så blir du tilbudt en fordel som ikke distanserer deg for mye fra de andre elevene, og gjør ting litt lettere for deg, utnytt den når du føler det trengs. For meg er det et eksempel at jeg slutter 15:30 på fredager.

Språk
Når det kommer til språk, handler det mye om hvor du drar. Om du har valgt England, USA eller et annet engelskspråkelig land er ikke jobben så stor, men om du har valgt et ikke-engelskspråkelig land har du en liten jobb foran deg. Jeg har hørt av andre at det trenger nødvendigvis ikke å bety så mye at du allerede har hatt fire år med språket i norsk skole på forhånd, man kan likevel føle at man ikke kan noe de første måndene. men litt forbredelse er bedre enn ingenting. Og selv om språket kommer mye av seg selv etterhvert er det opp til deg hvor fort. Jo mer du jobber, jo mer progress fortere! Og snakk og skriv så mye du klarer og orker. Er ikke året tellnde har du jo masse tid påskolen hvor du bare kan konsenterer deg om å lære mest mulig,så har du mer fritid på ettermiddagene, til å være med innfødteå praktiserer lytting og snakking!

Kontakt med Norge
Her er det nok en gang veldig opp til hver enkelt. Noen føler seg tilfreds med å snakke med venner å familie en gang i måneden, andre,slik som jeg, har ukentlig kontakt med de hjemme. Jeg og mamma har gjort det til en vane å snakke på søndager, men i de tyngste stundene med hjemlengsel syntes jeg det var lettere å ikke snakke med noen der hjemme, for å heller flytte fokuset bort fra hjemlengselen og de der hjemme, og leve i nuet her borte. Nå har jeg opparbeidet meg en fin balanse av kontakt med de der hjemme, både venner og familie. Blir litt sånn at man får det beste av begge verdener. Her er det lett for utvekslingsorganisasjoner og andre til å komme med råd og tips, men gjør det som er rett for deg. Ikke la andre sette retningslinjene for deg, men ha i baktankene at du har en ny familie og nye venner som vil bli kjent med deg, og du har bare et år, så ikke bruk all tida på internett og de der hjemme. Finn din balansegang!

Jeg håper dere kan være litt mer forbredt etter å ha last dette, men regel nummer 1 bør for deg også være å tilpasse seg de omgivelsene du har rundt deg. Bygg opp ditt eget år etter dine premisser, ønsker og drømmer. Omgivelsene rundt deg skal vær med for å støtte deg opp, enten det er familie hjemme, familie i ditt nye land, venner eller skole. Vis verden hvem du er, le av de foVrskjeller og opplevelser du absolutt ikke kan forstå, og vær åpen og lyttende! Det er lov å se negativt på situasjoner, men prøv å se fram i tid, og finn positive sider. Uansett, et utvekslingsår er noe du på ingen måte taper på! Alt gjør deg minst en opplevelse rikerere!

Og om jeg er misunnerlig?!?1 Hadde gjort mye for å dra på utveksling på vidregående igjen! men min tid er snart forbi. Nå skal jeg snart ta med meg alle minnene og opplevelsene hjem, og overlevere stafettpinnen til hundrevis av spente reisere der hjemme.

God tur, og lkke til!

Ja! Jeg har tenkte å vie overskrift til Stella- den fødte stjerne denne gangen. For hvor mye har jeg ikke lest om henne i magasinene mamma sendte med Fredrik sørover, og på x antall nettutgaver av våre kjære papiraviser. Side opp og side ned har jeg lest om vår lille "finalefavoritt", men Stella kom og Stella gikk i sin stillhet, ja for jeg skal ærlig innrømme at jeg faktisk har tatt meg bryet til å søke opp sangen på Youtube, og jeg innså jo i dag morges, at jeg heller ikke har noe behov for det... Det var vel fordi ikke bestemoren til Stella kom nedover, tror dere ikke? Jeg vet alt om karma!

Men ja, mens dere der hjemme har fått innprenta Haba Haba dansen på hjernen gjennom visse TV-kanaler, tatt fram bunaden, som også i år måtte syes ut.., og endelig fått på dere solbriller dere og, kan jeg informere at jeg har brukt min tid på å dødd av varme, men innimellom dette hadde jeg en utrolig koselig avkjeds-sammenkomst med klassen, absolutt tidlig enn aldri!!!

Men avkjedsfest betyr ikke at jeg helt klar for å dra, men herregud! 46 dager vil gå innmari fort, det liker jeg ikke...

Nå, akkurat nå om 51 dager er hjemme i Trondheim, om man ser bort fra tidsforskjellen... På denne tida for ett år siden løp jeg gate opp og gate ned med visumpapirer og vaksiner, leste side opp og side ned om Kina, venta spent på vertsfamilie, og venta like spent på å finne ut om det ble lærerstreik eller ei.Nå, ett år senere virker visumpapirer og vaksiner utrolig fjernt,jeg innser at om jeg så hadde lest 5 millioner ord mer om Kina, hadde jeg virkelig ikke vært en tanke nærmere å være forbredt på hva jeg kom til, og om det blir lærerstreik i år eller ei kunne jeg ikke brydd meg mindre om. men også på denne tida for ett år siden gikk det mye i mental pakking av kofferten min inne i hodet, samt reddselen for å si ha det til alle dere fantastiske mennesker der hjemme, og tror dere ikke de samme tankene har boret seg inn i hjernen min igjen... Hver eneste dag tenker jeg pakking! Av koffert og av sendinger jeg pent nødt blir nødt å sende per post. Og jeg gruer meg minst like mye til å si ha det til alle de fantastiske menneskene jeg har møtt her nede, som har gjort året mitt til en strålende 10' av ståkarakter. Da er vel vertsfamilien som står høyest. Åh, noen ganger skulle jeg ønske de kunne forstå norsk, så de kunne lese dette, men må vel heller sette meg ned å snekkre sammen noe på kinesisk før jeg drar, vet ikke hva godt jeg kan gjøre for de, etter alt de har gjort for meg, å latt meg være en av de!

Forskjellen på å dra fra Norge, og det å dra fra Kina nå er at for ett år siden var forventningene skyhøye, og spenningen minst like stor, for jeg hadde ingen formening om hvordan dette skulle gå. Jeg visste ikke om jeg skulle trives, om familien passet, om hjemlengselen skulle bli for stor, eller om utvekslig var tingen for meg, men jeg ser jo nå at dette var akkurat det jeg skulle gjøre i livet. Skulle følge drømmen, samma faen, og det har gjort vondt, legger ikke skjul på det, men fy søren det har vært godt å levd 5 måneder i solskinnsrus. Det har kommet dager der jeg faktisk har slått nummeret til AFS for å få de til å bestille hjemreisebilleten min på Early Return, men herregud, tenk på alle ferdigskrella ananasene på metrostasjonen for 9 kr for 3 stk. jeg hadde gått glipp av...

  
oh'hei for et stort bilde tenker du nå? Fint, for det samme gjør jeg! Blogg.no vil sikkert bare spare dere for øyekreft... Men fakta sant, kan man komme nærmere himmelen her på jorda, så gir jeg jammen meg finnerlønn!

Uansett, det som er annerledes når jeg nå pakker kofferten i hodet og alt det tullet der, er at jeg vet akkurat hva jeg skal hjem til. Og kom ikke her å si at Trondheim ikke er traust og kjedelig... Gi meg 10 dager, og jeg skal love jeg er drita lei, men jeg skal klare det, akkurat som jeg klarte å holde ut de værste dagene her borte. Også har jeg jo lært at det ofte er bedre og litt grønnere på andre sida, også ser det sabla bra ut på en jobb CV at jeg fullførte vidregående. Tror jeg ville fått lite bruk for kinesisken jeg kan bak kassa på Rimi. Og no offence for dere som jobber på Rimi, men dere kjenner uttrykket!

Når jeg dro til Kina visste jeg at de samme folka ville være der når jeg kom hjem, men når jeg nå drar, vet jeg ikke hvem jeg noen gang vil se igjen. Det er ikke så morsomt å tenke på...

Men hei og hopp! Jeg har 50 dager igjen, nesten 1/6 ligger foran meg, og ta meg på ordet når jeg sier jeg skal nyte tida, og spise ananas. 

Men skal jeg ta hintet om at jeg snart bør begynne å vende nesa nordover når klassen inviterer meg på min egen avskjedsfest, 50 dager før flyet letter fra Kina...?



Ja, jeg innser nå sakte, men sikkert atdet virkelig ikke er mange dagene igjen før jeg setter mine to store ben på norsk jord. I skrivende stund har jeg tilbakelagt 254 dager i dette litt forskrudde landet som jeg har blitt så innmari glad i. Det beste med å reise til et land langt, langt der borte, er at du aldri slutter å bli overrasket. Hver dag er som et lite eventyr, og jeg gleder meg til å stå opp om morgenen for å se hva dagen kan by på!

Det skal ikke legges skjul på at også hjemkomsten til Norge skal gi meg noen sjokk. Nå skal jeg liksom proppe all kunnskap jeg har fått med meg, og alle meterne jeg har vokst mentalt, inn i den lille normale hverdagen der hjemme. Tviler ikke på at jeg vil ha dager der hjemme hvor eksponeringshungeren blir for stor og det enestejeg vil er å dra ut i verden, men det er da jeg skal være glad vi har tredemøller tenker jeg meg...

Også alle der hjemme da, som plutselig skal høre alt... jeg kan allerede nå love dere at dere ikke får alle svar! joda, jeg skal fortelle og synse åpenlyst med dere, ikke grunn til bekymring, men alle de gode minnene skal ikke drepes av en overflødig samtale over en kaffe i byen. De skal komme fram når hjeter har lyst å dele de, ellers ligger de gjømt inne i hjertet mitt. Men for all del spør og grav, skal ikke sebort i fra at du får noen gode svar :)

Det jeg gleder meg mest til nå er å komme hjem til dere som faktisk leser denne bloggen, da i form av venner og familie osv. Det var liksom litt rart når Fredrik dro nå på torsdag... Jeg føler stadig jeg er ute på en reise her borte i Kina, og når han dro var det så rart å ikke skulle dra selv, men bare stå igjen på andre sida av sikkerhetssjekken. Det skal bli tungt og trist å dra fra vertsfamilie og venner her borte, men det skal bli utrolig godt å komme hjem, gå på gata og være usynelig i folkemengden, leve et helt normalt liv akkurat som alle andre rundt meg lever deres liv, og ikke minst skape så uendelig mange minner, og diskutere så uendelig dypt om alt og ingenting rundt et helt vanlig kjøkkenbord. og ikke minst gleder jeg meg til å ta ut alle minnene jeg har fra Kina som jeg har samla i mappa mi, og sette de inn i en fin bok, som alltid skal ligge fremme for å minne meg på "the time of my life".

Men  nå, med kun 57 dager igjen før jeg setter meg på flyet hjem til Trondheim, innser jeg at her er det bare nyte og gjøre det beste ut av hver dag, skal se at tida går fort for alle og en hver. Men en ting er sikkert, Kina er ikke et tilbakelagt kaptiell for min del, nå har jeg kun skrevet forordet!

Forrige uke hadde min kjære bror pakket kofferten med påskeegg, håndballer og ukeblader, og vendte nesa mot varme Kina med mange mennesker, harde senger og alt for mange varmegrader, men damn, så ble det noen gode dager på oss med shopping, sightseeing og moro!

Shanghai:

Dette er grunnen til at 10 håndballer lå i bagen da han ankom Kina, han hadde nemlig håndballtrening med "klassen" min, noe som jeg synes var veldig gøy i hvertfall!

Litt av sightseeing i Nanjing:

Ikke så mange bilder av hva vi gjorde rundt om kring dog, men det var utrolig koselig med besøk hjemmefra, absolutt!



Ja, jeg vet like godt som dere at bloggen her har blitt satt på vent. Faktisk like mye på vent som dagboka som ligger på nattbordet, men fortvil ikke! Livet er absolutt ikke satt på vent her nede i Kina. Min kjære bror Fredrik er nemlig på besøk, og da må jeg skuffe dere å si at han har blitt prioritert over dere andre der hjemme, men det kan jo bare resultere i en ting, nemlig blogginnlegg med bilder så fort han har satt seg på flyet i morgen tidlig. Ok, så må dere kanskje vente til fredag for akkurat å se bilder, men de kommer snart, det lover jeg! Også skal jeg prøve å si noen ord om det fakta at jeg er i Trondheim igjen om bare 60 dager, klar for nye eventyr i vær lille barteby :-)

Så sånn er det!